Sik — den undervurderte matfisken

Biologi

Sik (Coregonus lavaretus) er en laksefisk med liten, underliggende munn tilpasset et liv på dyreplankton og bunndyr. Arten er svært formrik: i samme innsjø kan det leve flere «sikformer» som skiller seg i størrelse, vekst og hva de spiser. Sik er ofte den mest tallrike fisken i store innsjøer, og er en viktig byttefisk for storørret og annen rovfisk.

Utbredelse

Sik har naturlig forekomst over store deler av Norge, men er også flyttet av mennesker til nye vassdrag. Artsdatabanken anslår rundt 700 norske bestander. Særlig kjente sikvann:

• Mjøsa og Randsfjorden — store bestander
• Femund — her er sik den mest tallrike arten
• Tyrifjorden — merk Mattilsynets kostholdsråd for all fisk fra innsjøen
• Mange innsjøer i Nord-Norge og fjellregionen

Fiskekort

Det kreves ingen statlig fiskeravgift når du fisker sik som innlandsfisk, men voksne trenger normalt fiskekort eller annen tillatelse fra fiskerettshaveren. Garnfiske er knyttet til fiskeretten og reguleres lokalt; et vanlig stangfiskekort gir ikke automatisk rett til å sette garn.

Sesong

Sik kan fiskes hele året. Den tas på garn gjennom det meste av sesongen, og under isfisket om vinteren. På stang er sommer og høst beste tid, gjerne i forbindelse med insektklekkinger.

Fisketeknikker

For vinterfiske finner du en samlet sjekkliste i guiden til isfiske i Norge.

• Garn — den tradisjonelle og mest effektive metoden (krever grunneiers tillatelse)
• Liten flue og nymfe — sik tar insekter og er en krevende, undervurdert flueart
• Mark og små agn under isen — vanlig under vinterfisket

Matkvalitet

Sik har hvitt, mildt og velsmakende kjøtt og er en undervurdert matfisk. Den er aller best røkt, en gammel tradisjon rundt de store innsjøene. Også sikrogn er en ettertraktet delikatesse.

Sikens rolle i vannet

Sik er en av de mest oversette artene i norsk sportsfiske, men den er ofte den viktigste i vannets økologi.

I store, dype og næringsfattige innsjøer er sik en effektiv konkurrent om dyreplankton, og den kan bygge opp svært tette bestander. Resultatet blir gjerne mye, men småvokst sik — og press på næringsgrunnlaget for ørret og røye.

Sik kan være en viktig byttefisk for storørret, men næringsgrunnlaget varierer mellom innsjøene. I Mjøsa er for eksempel krøkle og lagesild også sentrale. Derfor må råd om uttak og garnbruk alltid hentes fra den lokale forvaltningen, ikke fra en generell artsregel.

Slik fisker du sik

Sik har liten munn og spiser i hovedsak dyreplankton og små bunndyr. Det betyr fint utstyr og små kroker.

Med stang fungerer maggot, små nymfer eller mormyska best, fisket sakte. Siken står ofte i stim over dypere partier og kan være vanskelig å lokalisere uten ekkolodd. I klekkeperioder kommer den derimot grunt og kan tas på flue — det er noe av det mest krevende og mest givende flusefisket som finnes i norske innsjøer.

Gjennom isen er sik en fin art å fiske med mormyska og maggot, og den står ofte grunnere om vinteren enn om sommeren.

Som matfisk er sik undervurdert. Den har hvitt, fast kjøtt og er særlig god røkt — i mange bygder er røkt sik en tradisjon i seg selv. Den har en del bein, men de er forutsigbart plassert og lett å filetere rundt når du har gjort det noen ganger.

Isfiske etter sik – små kroker og rolig agn

Siken har liten munn. Bruk derfor en liten mormyska eller krok med én eller noen få maggot, tynn sene og svært rolige bevegelser. Start nær bunnen, men prøv også høyere i vannsøylen. Sik går ofte i stim, så når én fisk dukker opp, bør du fiske effektivt på samme dyp.

Lokalisering er ofte den vanskeligste delen. Bor en kontrollert rekke hull fra grunnere vann og ut over en kant, men unngå å spre åpne hull unødvendig. Regler for antall stikker og agn varierer mellom vann. Les kortvilkårene og følg sikkerhetsrådene for ferdsel på is.

Kilder: Artsdatabanken om sik og Miljødirektoratet om ferskvannsfiske.